Arbeidet i TULIP

For tiden er Team-Kenya i arbeid i Korogocho slum i Nairobi. Det er den tredje største slummen i Kenya, og det er ca 300 000 mennesker som bor der. Vi jobber på et senter for tenårings-jenter som heter TULIP. Det senteret jobber med er å hjelpe jenter fra slummene i Nairobi ut av fattigdom og destruktivt livsmønster. Det arbeidet hovedsakelig består av er:

1) En secondary school som er ny av av året. Der er det 15 jenter fra slummen som får gratis skolegang. Teamet bidrar med underisning en gang i uka hver. Marit: matteundervisning, Marianne: historie, Finni: geografi og jeg: CRE (Christian Religious Education)

Finni underviser


2) Mentorering av jentene. De som kommer til senteret har mange en veldig tøff bakgrunn: flere har mistet foreldrene sine, noen har levd av ting de kan finne på søpeldynga, andre har blitt voldtatt. Det er mange sterke historier å høre. På samme tid når vi møter de jentene som har vært igjennom programmet, og hører historiene deres, kan vi se at det er mulig! Mennesker kan komme seg ut av fattigdommen og lære seg å leve med vonde minner fra oppveksten.

Brenda og Paulline som har vært igjennom TULIP-programmet, som nå kan være med å oppmuntre de andre jentene som er med i programmet. De klarte det

3)Tumaini (håp) er kirken i slummen som senteret samarbeider med. De er med på å drive en klinikk som gir billig helse-hjelp til de som trenger det. Klinikken er drevet av en australsk lege, som lærer opp sykepleierne. Målet er at de lokale skal ta over driften av klinikken på sikt. Her hjelper vi i teamet til: i apoteket, resepsjonen og i betalingslukene. Jeg får også være med sykepleierne når de behandler pasientene. Sykdommen det går mest i er malaria, lungebetenelse, diare og hudsykdommer.

Rersepsjonen

Marianne i apoteket

4) Håndarbeid undervisning: de jentene som ikke har mulighet til å gå på skole kan lære håndarbeid. Da har de sener mulighet for å selge de tingene de lager, og på den måten kan de senere klare å tjene de pengene de trenger til å leve. Marit og Marianne bidrar her.

5) Bibelundervisning: hver morgen er det devotion med jentene på senteret. Da er det sang, bønn og undervisning. Vi har ansvar for bibelundervisningen 2 ganger i uka.

6) Hjemmebesøk: Vi besøker ukentlig familiene til jentene på senteret. Som oftes går det i swahili, men det er alltid med en som kan oversette, så vi kan være delaktig i samtalen, og kan være med å oppmuntre og be for dem.

Ei lita ferie!

3 stk. medl. av team-Kenya (Marit, Finni, meg selv) og naboen vår Gachora, dro på torsdagsmorgen på roadtrip på Kenyas mange flotte veier. Det ble mye humper, masse støv... en kjempetur.

On the road again...

Gachora: nabo, sjåfør og guide

Målet for dagen var Hell's gate i Neivasha, en nasjonalpark. Det stred litt mot min overbevisning å skulle gå inn porten til Hell's gate, men glemte det fort etter alt det spennende vi kunne se.

Vi leide sykler som vi syklet på inn i parken. Å komme fra Nairobi; med så mye mennesker, så mange lyder og forurensing, var det som en drøm å sykle rundt i parken. Helt stille, bare litt dyrelyder, mektig natur og ingen nesten ingen andre mennesker enn de jeg dro sammen med.
Ville dyr var å finne på alle kanter. Plutselig rett forann oss kommer det en sebra løpende over veien, og en annen gang en stor giraff. Traff heldigvis ikke på noen løver på sykkelturen... Disse dyrene så jeg:

-Giraffer
-Sebraer
-Bavianer
-Forskjellige antiloperaser
-Villsvin

Og disse på bare få meters avstand. Villsvinene var faktisk litt skumle...
Etter vi hadde syklet noen kilometer, satte vi fra oss syklene, og spaserte inn i det vår kjære nabo ville kalle en jungel. Vi utforsket små stier og kratt. Skikkelig oppdagelsestur. Vi gikk et langt stykke i et tørt elveleie. Vannet hadde formet fjellet veldig flott, det kom varmt vann ut av fjellet, og når vi gikk på bunnen var det 25-30 meter opp til toppen. Veldig flott.
Med en veldig ivrig nabo til guide, klarte vi å komme ganske langt inn i jungelen. Vi norske var litt tidliger klare for å begynne på hjemreisen når det begynte å mørkne en smule, og det så ut som det slulle bli uvær enn guiden vår.. Men i regnvær skyntet vi oss gjennom busker og kratt for å komme tilbake, før det bar på sykkel i tordenvær ut av parken. Herlig herlig.
Etter en sånn dag kjenner man at man lever!

Neste dag var det klart for båtsafari på Lake Naivasha. Da var vi klare for å ta en nærmere titt på flodhestene:

Her ligger flodhesten stille og rolig mens vi kjører forbi..

...og her gjør den seg klar til kamp

Her nyter vi livet

På hjemmebesøk i slummen

Dagens opplevelser i slummen:

Vi møter en dame i slummen som tar oss med til hjemmet sitt. Hun er ikke så god i engelsk, så prøver meg litt på den swahilien jeg kan. Det pleier alltid å lette litt på stemningen. Sier sikkert en del feil, men da kan folk få noen å le av, og det er bare greit.

Jeg observerer omgivelsene mens vi går. Damene vasker tøy ute på gaten. Noen vasker for naboen for å tjene litt penger. Det er mye arbeid, og i løpet av en dag tjener de 100 shilling, som er ca 10 norske kroner. Andre steder sitter damene ute å steker chapatti eller koker bønner som de selger. Søppel er overalt. Vi vasser i søppel. Folk roper etter oss: ”mzungu, mzungu, how are you?” (Får sikkert 100 sånne forespørsler hver dag). Barna kommer løpende etter oss for å ta på oss, kjenne på huden, holde oss i hånda og utsråler en lykke når vi responderer, og gjerne spør tilbake på swahili: ”Sasa” (what’s up, skjer’a).

Damen som var kommet for å hente oss viser vei. Vi må gå mellom to blikkbokshus, lavt under taket, så til og med jeg måtte passe hodet mitt, gjennom en port, og gjennom en port til. Husene står tett i tett, og høner og ender går fritt i samme omgivelser der det vaskes tøy og lager mat.

Hvorfor drar vi på hjemmebesøk? Tulip (senteret vi jobber på) tar i mot jenter fra slummen som ikke har mulighet til å betale for secondary school, eller de som vil lære håndarbeidsferdigheter, som de kan bruke til siden å tjene penger. For å sikre at de jentene som virkelig trenger hjelp, er de som får hjelp, besøker vi dem og hører familiens historie og situasjon.

Vi har nå satt oss inn i stuen til familien, meg, Marit, Brenda (som har vært igjennom programmet til tulip, og som kan dele et sterkt vitnesbyrd om at det er mulig å komme seg opp av en håpløs situasjon), moren i huset og sønnen. Synes de har klart å gjøre mye ut av det lille de eier. Lite på veggene, men stedet er ryddig og hyggelig! Datteren i huset der har fått begynne på skolen til tulip, men sønnen i huset, må bare gå hjemme, fordi familien ikke har økonomi til å sende han på skole. Hun er fortvilet over den situasjonen, men glad for at datteren kunne ha mulighet til å fullføre skolen.

Å sitte der å høre situasjonen til familien, er ganske sterkt. Uten utdannelse er det vanskelig å komme seg ut av slummen, og livet der. Føler meg veldig heldig som har fått lov til å vokse opp i Norge! Jeg beundrer på mange måter de menneskene jeg møter som bor i slummen. I en vanskelig og i mange tilfeller håpløs situasjon, holder de motet oppe, stoler på at Gud vil finne en løsning, de er gjestfrie og på samme tid viser en livsglede, et mot til ikke å gi opp!

Og til slutt å kunne gi noen oppmuntrende ord om Guds tilstedeværelse i deres hverdag, og hvor viktig og verdifulle akkurat de er for Gud. Hvordan han alltid er der, og bruker hvert enkelt menneske, om det er i Norge der mennesker har mer enn nok av de materielle tingene de trenger, eller om det er i deres hverdag. Føler egentlig at Gud også bruker de menneskene jeg møter i slummen til å lære meg enda større avhengighet av Han, og også ha pågangsmot i vanskelig situasjoner.

Damen følger oss tilbake, sier hade og jeg kan gå tilbake til livet mitt utenfor slummen. Men ikke helt uberørt...

En lørdag i Nairobi

Dagen startet med litt avslapping og svømming på det lokale badebassenget, ikke så langt fra der vi bor.

På lørdager reiser vi i teamet to og to til et barneprogram som drives i en lokal kirke i slummen. Det er beregnet for barn mellom 5 og opptil ca. 15 år. Jeg er med å ha ansvar for de mellom 5 og 7 år. Herlige unger! Opplegget er å lære barna bibelkunnskap, lære de enkle ting som hvorfor det er viktig å vaske hendene, hvordan man vasker håret og slikt, og til slutt er det leker.

I dag dro jeg og Finni dit. Finni leste fra en bok om Moses og Rødehavet. Barna er ikke vandt til billedbøker, så de syntes det var spennende å titte i boka. De kan ikke så mye engelsk, så det meste måtte oversettes.






Etterpå bar det ut, med litt norske leker. Prøvde å lære dem hode skulder kne og tå, på norsk. De klarte det faktisk overraskende bra! Deretter lærte de "haien kommer". Med Finni som hai, og jeg fiskenes mor. Til slutt: Bro, bro, brille... og alt med stor begeistring fra barna. Hadde det i grunnen ganske gøy selv må jeg innrømme!

Kirken ligner de fleste andre husne i slummen. Blikkboksvegger og blikkbokstak. Det er mye søppel langs veiene, og mye folk. Inntrykkene i slummen er litt anderledes enn jeg hadde tenkt meg. Klarer ikke helt å sette meg inn i hvordan det er for menneskene å faktisk bo i disse husene jeg ser, med så mye søppel rundt seg og mangel på så mye som jeg hjemme i Norge ser på som en selvfølge. Det som i stor grad har gjort inntrykk på meg, er gleden disse menneskene utstråler, vennligheten og gjestfriheten. Selv hvor lite de har og eier, ser jeg masse glede og gode relasjoener. Folk innviterer oss inn i blikkbokshusene sine og slår mer enn gjerne av en prat og deler en latter. Selvom disse menneskene har mye vannskligheter med å skaffe seg penger til mat og skolegang, er det glade mennesker. Mange vi møter her tror at penger vil gjøre dem lykkelige. Men jeg ser så tydelig at det ikke er det det handler om. Virkelig! Det gjør kanskje livet lettere på mange måter, og det er absolutt en urettferdighet som må gjøres noe med på dette området, men hva er livet uten gode relasjoner?

Å komme seg hjem ble en annen historie... Vi setter oss inn i matatue, aner ingen fred og fare, så stopper trafikken helt opp, folk begynner å løpe ut av bilene sine, noen hopper til og med ut av vinduene... Det har skjedd noe på andre siden av veien. Folk strømmer til, bilene begynner å kjøre på andre siden av veien. Vi blir etterhvert litt for nysgjerrige selv, så vi hoppet ut av matatuen og følger mengden. Det er en lastebil som hadde satt seg fast i veikanten og sperrer for all trafikk. Har i grunnen sett slike tilfeller før, men et slikt kaos.... det var sykt.

Biler som prøvde å kjøre over "midtrabatten" for å kjøre i motsatt kjørefelt for å komme seg framover hadde også satt seg fast.

Vi bestemte oss for å gå hjem i steden for å sitte i trafikkorken. Det tok oss en og en halv time å komme hjem. Og vi fikk mange morsomme kommentarer og blikk, der vi gikk langs Thikaroad (norsk E18).

En veldig herlig og opplevelsesrik lørdag.

På besøk hjemme hos en familie i Kibera, Afrikas største slum. Det bor opp mot 1 million mennesker der. Her bodde en familie på fem på ca 9 kvadrat meter.

Kibera

Infield i Uganda

I år er det 14 studenter fra Hald i Øst-Afrika (Tanzania, Kenya og Uganda). Sammen med to av lærerne, Harald og Øystein, var vi samlet en uke i Uganda. Da var det klart for å snakke om tiden som hadde vært. Dele erfaringer, drømmer og motivere hverandre til videre arbeid.

Det har vært veldig bra å kunne være sammen å dele opplevelser, men også få en slags avkobling og avslapning.


Begynner med de uforglemmerlige bildene av strikkhoppet over Nilen sammen med Ingrid (Hadde det ikke vært for deg Ingrid, hadde det kanskje ikke blitt noe hopp - den perfekte hoppepartner:):

Hadde på ingen måte tenkt til å hoppe, men i et svakt øyeblikk gav jeg fra meg visakortet. Da var det gjort! Instruktøren ville ikke si mye før vi hadde betalt, og når vi hadde betalt kunne vi ikke få pengene tilbake.Jeg angret i grunnen mange ganger, og det å stå på tuppen av det 45 meters høye tårne, se ned og så skulle stupe med hodet først.... det føltes ikke godt. Men instruktøren var ingen myk mann. Han ropte bare three, two, one, bongee... og så måtte jeg og Ingrid ta sats på likt.

Jeg angret på toppen, men etter hoppet var det ingen tvil om at det var skikkelig verdt å prøve. Det var et skikkelig adrenalinkick!

Her er hopp-gjengen etter utført oppdrag

Jul på Mombasa!

En stund siden sist oppdatering, men her kommer noen bilder fra juleferien min på Mombasa. Hadde noen deilige dager, selvom følelsen av jul ikke var så sterk til stede.

Lillejulaften: Vi hadde desverre ikke noe juletre å pynte, så Marit måtte stille seg til disposisjon for å holde den tradisjonen ved like...

Litt trist var det i grunn og ikke kunne våkne til julefrokost med familien, men fant ut at det ikke var vits å sitte å være lei seg for det, så vi dro på stranda og prøvde det vi kunne med å lage hvit jul. Her lages en "snømann". Det ble også laget "snøengler" og kunne ikke komme utenom en skikkelig "snøballkrig".

Hanne (søsteren til Marit), Marianne, Marit

Finni og Hanne

Her sitter vi med jule middagen ute på en restaurant. Juleevangeliet ble lest og vi slo til med en julesang også!

Dette ble julemiddagen min: Biff i peppersaus med chapatti og salat...

På grunn av tekniske problemer (som ikke er en sjeldenhet) kommer resten av oppdateringen på et annet tidspunkt...

En liten stemningsrapport fra Kenya

Er det mulig å innhente julestemning i Kenya? Foreløpig er jeg litt usikker… Her er det juleverksted på gang. Sett dere inn i stemningen: Ute på verandaen, sola skinner og varmer veldig, saks, lim og kreppapir, og selvfølgelig er anlegget rigget opp med julemusikk:

Her kommer et lite familie bilde, av familien min, måneden jeg har bodd i Eldoret:


Fra venstre: Far i huset, Daniel og min arbeidskollega.
I rosa genser: Jiro, 3 åringen som løper i beina på meg hele tiden, hun lærer meg swahili og jeg henne engelsk, hun er virkelig en energi bombe! For det meste veldig søt, men som sikkert de fleste barn på den alderen, får hun aldri nok av oppmerksomhet.
Jockie: Søsteren til Daniel, som bor sammen med oss nå for å hjelpe til i huset med matlaging, hus- og klesvask, siden kona i huset mest sannsynlig vil føde i løpet av denne uka.
Kathrine: Kona i huset, som sagt høygravid.

I andreetasje, leiligheten til høyre har vært hjemmet mitt de siste tre ukene:

Jiro liker å leke løve, og holder ikke tilbake på lydene

Marianne, Jiro og meg

Jeg læres også opp i kenyansk matlaging. Her lager vi chapatti, noe lefselignende greier, som spises til det vi kaller stu (sånn uttales det i alle fall). All mat her lages fra råvarer, ikke noe en-to-tre-mat eller toro-ferdigposer.

Jiro vil helst vaere med paa alle bildene som blir tatt:)

Så var det klart for søndagstur med familien. Det var 3. desember. Litt merkelig å smøre seg inn med solkrem med julemusikk i bakgrunnen, for så å dra til badebassenget…



Så var det mandag 4. desember. Mandager har pleid å være fridagen vår. I ukene her i Eldoret, har jeg og Marianne brukt disse dagene til å kose oss, og vi har også tillat oss å være litt vestlige…

Her spiser vi pizza:

Lenge har vi hatt lyst til å spise is… Vi var veldig glade da vi oppdaget bananasplit på menyen, men måtte konsentrere oss for ikke å le høyt da servitrisen kom med tallerkene:

Tomater rundt kanten, masse banen og et lite eggeglass med smeltet is

Toy vask.. ingen lek!

Hvordan vaske toy?

1. Hell vann i en balje, og tilsett vaskemiddel
2. Putt oppi de klaerne du vil vaske.
3. Start og gni den ene siden av plagget sammen mot den andre siden av plagget.
4. Gni plagget inn med saape (som ligner paa et haandsaapestykke).
5. Naar plagget er ferdig vasket, maa det vries grundig opp.
6. Fyll en ny balje med rent vann...Rens plagget
7. Vri plagget opp en gang til.
8 . Fyll enda en ny balje med vann... og rens det en siste gang
9. Saa maa plagget vris opp igjen
10.Til slutt er det bare aa henge det opp.

Jeg har naa begynt aa vaske litt faerre klaer av gangen, etter at jeg hadde saare hender en uke etter sist vask. Men egentlig er det litt koselig aa sitte vaske klaer, da blir det en enda bedre folelse av aa ta paa seg rene klaer.

I aksjon...

En tur gjennom byen!

Det er lite som minner meg om Karl Johan en novemberdag. Det nærmer seg faktisk jul, men lite tilsier det på disse trakter. Eldoret er en fin by, men veldig annerledes fra noe annet hjemme i Norge.

Tenkte å ta dere med på en tur gjennom min nye hjemby, noen uker framover i tid:

Jeg går nedover gatene for å komme til byen. Det er folk overalt. Gate-slegere er ivrige med å prøve å selge meg ting: kjeks, tyggis, lommelykter, klokker og altslags småting. Kari-Anne Mzungu Høybråten har blitt mitt nye navn. (Mzungu er det de kaller alle hvite personer) Folk driver små-buisnisser over alt. Det lukter nesten som norsk sommer, for det grilles langs veiene; mye mais, men også kjøtt. Barna jeg går forbi, tar meg ofte i hånda, og spør meg ”How are you?”. Jeg svarer høflig ”I’m fine, and how are you?”, da fniser de litt, svarer og løper videre.

Så kommer det en stor utfordring… Jeg skal krysse veien. For det første så kjører egentlig bilene på venstre side. Det er litt uvandt. Men på grunn av alle hullene i veien, kjører de der det måtte passe. Det er ingenting som heter gangfelt, og ingen grønn mann som sier at jeg kan gå over veien. Og sykler vel som biler kjører på uten å stoppe for de som går. Så nå gjelder det å holde tunga rett i munnen, finne en liten luke, for så å løpe over.

Biler tuter på hverandre, tuter på meg og det er biler overalt, busser og matatuer (små minibusser som kjører over hele Kenya). Jam eller det vi kaller rush i Norge har fått en helt annen betydning.

Hva er målet denne dagen? Jo, det er fri dagen min og jeg er på vei for å finne et sted jeg kan spise lunsj. For å være på den sikre siden, går jeg til et sted hvor jeg har vært før. Ved inngangen, henger det deler av tre slaktede kuer. Her får restauranten biffkjøttet sitt fra, og slakteren porsjonerer kjøttet mens alle kan se på. Jeg bestiller den kenyanske retten Mokimo, som jeg har blitt veldig glad i. Det er grønne bønner, andre grønne grønnsaker, mais og poteter most sammen. Kenyansk mat er faktisk veldig god! En god lunsj trenger ikke koste meg mer enn ti norske kroner om jeg vil…

På vei tilbake, går jeg gjennom noen gater som jeg ikke har vært i før. Folk kommer fra jobb, mange i fine dresser, men hverdagen er ikke slik for alle. Det har blitt et vanligere syn, men jeg har ikke blitt vandt til det… Gategutter i fillete klær, som spør meg etter penger, som sniffer og er bærer preg av tilstanden. Det er vondt å se, men ikke så mye jeg kan gjøre der jeg går på vei hjemover, for å komme hjem før det blir mørkt…

Eldoret, hjembyen min, veldig annerledes enn hva jeg er vandt til…

Post tas i mot med takk!

For alle som har saa lenge onsket aa sende meg brev... endelig her kommer adressen dere kan sende til:

Kari-Anne Hoeybraaten (dere kan bruke de norske bokstavene som jeg ikke har paa tastaturet her)

Focus student center
p.o.box 781
00618 Ruaraka
Nairobi

Saa kommer jeg med en oppdatering om en stund.. maa bare faa tak i kameraet mitt, som skal eskorteres fra Nairobi i helga.

Etter 3 uker uten å ha sett noen norske mennesker, og etter å ha vært den eneste hvite i landsbyen min, var det utrolig godt å møte teamet mitt igjen. Vi har kunnet dele erfaringer, opplevelser og frustrasjoner, og kunnet ha norsk humor. Skikkelig deilig. Det første vi gjorde lørdagen (4.nov) vi var samlet, var å ta oss en kopp kaffe og spise brownies på en kafè. Det var utrolig godt. Det er ikke så vanlig å spise så mye sjokolade her, og jeg som er så glad i sjokolade… Så det var en kjempe nytelse!



Videre møtte vi noen andre norske som jobber som fysioterapeuter i MAISA. De tok oss med til den svenske skolen, der det var en idrettsdag for alle nordiske i området.



Jeg og Marit representerte Norge på volleyballaget… Og det med stil. Norge gikk av med seieren:) Utrolig rart å se så mange hvite på en gang, og kunne snakke norsk. Men en skikkelig deilig avkobling.



Finni gjorde en heltmodig innsats på basketball laget, men der måtte vi dessverre se oss slått av svenskene…



Saa i helga reiser teamet til Mombasa for aa delta paa et Fredskorpsmote. Og saa i starten av neste uke reiser jeg til Eldoret, for aa starte mitt nye liv der. Blir spennende aa se om laererstreiken avsluttes snart, saa studentene kan komme tilbake... Ellers kommer jeg til aa vaere litt paa et privat collage som har studenter i aktivitet.

Saa faar jeg oppdatere mer naar jeg kommer dit, for vet ikke helt hvordan det blir enda...

Nå kommer endelig en liten oppdatering for dere der hjemme i Norge. Jeg har hatt litt dårlig tilgang på internett de første ukene her, så derfor blir dette første livstegn fra meg på bloggen. Det er også litt usikkert hvordan nettilgangen blir framover, men skal prøve å få oppdatert så godt jeg kan. Så da setter vi i gang:

Det første jeg måtte gjøre før jeg kom til Kenya, var å ta farvel med alle kjente og kjære. ”Jaja, da sees vi i april en gang…” Det har vært veldig uvirkelig at jeg ikke skal se alt kjært og nært i Norge på et halvt år. Etter nå tre uker som jeg har vært her, har det gått litt mer opp for meg. Men så vet jeg at Norge, med alt det innehaver er der når jeg kommer tilbake også… Så i mellomtiden skal jeg prøve å få mest mulig ut av månedene her i Kenya.

Vi ankom Nairobi onsdag 11. oktober. Etter 2 måneder med forberedelser på Hald, var vi på teamet ganske klare for å komme i gang, men allikevel var det veldig uvirkelig å endelig være framme. Helt fremmede i et nytt land, ny kultur… Jeg skjønte fort at det kom til å bli mye nytt å lære, mange nye oppdagelser og erfaringer.

Etter noen dager i Nairobi bar det nordover for min del. Det var tid for å prøve seg på egenhånd, uten noen andre norske. Så jeg og min arbeidskollega, Roselyne, fikk oss en skikkelig busstur på 8 timer, på ordentlige Afrikaveier, til vi endte opp i Maseno.

Roselyne hadde akkurat tatt ut flettene


I Maseno har livet vært litt annerledes enn jeg har vært vant til hjemme fra Norge. Som eneste hvit, var jeg ikke akkurat usynlig. Selv om det ble for meg litt mye oppmerksomhet til tider, har jeg blitt møtt med en utrolig gjestfrihet og imøtekommenhet.

Cambona, Faith (studenter) og Roselyne (samboeren min)

Jeg og Roselyne har de siste ukene vært med i det kristne studentarbeidet på universitetet i Maseno. Det har gått i bønnemøter, lovsangsmøter og å bare være sammen med studentene. I møte med veldig mange nye og ukjente ting, har det vært godt å merke at Gud er den samme i Kenya som hjemme i Norge.

Her kommer litt bilder fra Maseno:

Bildet er tatt ut fra leiligheten jeg har bodd i, så dette er nabolaget mitt:

Her er kjøkkenet vårt, der har vi laget all maten, på hva vi i Norge kaller et stormkjøkken:




In action… matlaging på gang:





Roselyne og meg:



Sammen med hele nabolaget delte vi hull-i-bakken-do, og dusjrom (etter litt øvelse har jeg blitt ganske flink til å dusje med en balje vann):



Selv om forholden er ganske så annerledes enn hjemme, har jeg blitt vant til det. Og jeg synes det har vært en opplevelse å leve sånn som dette. Jeg har kommet over utfordringer som jeg ikke ville møtt hjemme. Vaske tøy for hånd… hvis det var vann i felleskrana… fram med lommelykte og følge for å gå på do etter kl 19.00 (for da er alt bekmørkt), fram med parafinlampa når strømmen går og jeg og myggnettet har blitt ganske gode venner…

Situasjonen i Kenya for øyeblikket er at det er lærerstreik, noe som medfører til at det ikke er noen studenter på universitetene, som igjen medfører til at studentarbeidet som vi skulle jobbe med er på vent. Vi vet ikke hvor lenge streiken vil vare, og hvordan opplegget for oss blir så lenge. Så nå er Marianne, Marit, Finni og jeg i Nairobi, og hva som skjer er litt uvisst…

Men enda en endring for min del, er at jeg ikke reiser tilbake til Maseno. Jeg kommer til å reise til Eldoret, der jeg også skal jobbe med studentarbeid, men der får jeg også muligheten til å møte Marianne et par ganger i uka. Tar med meg mange gode erfaringer fra Maseno, men uten tilgang på internett og uten noen andre jeg kunne dele alt det nye med, ble løsingen for meg å reise litt nærmere en av de andre norske. Så sånn er ståa nå.

Men mitt oppi alt så vet jeg at Gud er med, han vil lære meg masse, bruke meg og fullføre alt Han har for meg her.

Fil. 4:6 ”For jeg er viss på at han som begynte en god gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag.”

Det er godt å t a med seg når jeg er her, men også for dere hjemme i Norge.
Så snakkes vi(liker å si det på den måten):) God Bless!

Snart avreise..

Nå er det bare 4 dager til igjen til jeg forlater mitt kjære hjemland til fordel for Kenya. Det har fortsatt ikke gått helt opp for meg at jeg skal være borte så lenge, men jeg føler meg veldig klar til å reise nå. Det har vært mye bra undervisning på Hald som har vært med på å forberede meg på det som kommer. Så nå er jeg klar for å hoppe litt ut i det!

Vi reiser i et team på 4. Et kjempe team som består av: Marit Sjølie, Marianne Grundetjern, Finni Hondrelis og meg:

Del 1

Fram til jul skal vi 4 jobbe på et universitet i hver vår by. Jeg skal til en liten landsby som heter Maseno. Den ligger like ved Kisumo ved Viktoria sjøen. Her skal jeg bo sammen med en campusstaff og følge henne gjennom dagene.

Arbeidsoppgaver:

• bibelgrupper
• sosiale sammenkomster
• samtaler med studenter på universitetet
• arbeid i kirken der - kirken driver mye med dans, som jeg skal være med på. Helt supert!

Jeg vet ikke om noen andre norske som er der jeg skal, så det kan nok bli en utfordrende og ikke kunne ha noen å snakke norsk til i den perioden. Teamet skal møtes to ganger før jul. Så dette blir tiden for å bli selvstendig og lære enda mer å stole på Gud! Han kan jeg iallefall snakke norsk til:)

Del 2

Etter jul skal hele teamet bo sammen i Nairobi. Da vil hovedoppgaven være å jobbe i slummen.

Arbeidsoppgaver

• hjemmebesøk
• oppfølging av noen jenter som får hjelp til å komme seg ut av livet i slummen
• vi får muligheten til å undervise
• og mulighet til å jobbe på en klinikk i slummen

Jeg gleder meg veldig til å komme i gang, og har forventninger til at Gud skal bruke teamet vårt når vi er vær for oss og når vi er sammen. Og det er godt å tenke på bibelverset ef.2:10

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle gå inn i dem.

Så til slutt vil jeg legge ut noen bilder fra de siste dagene på Hald:

Doris og Polette fra Kamerun på African-night

Meg og Nina (skal til Tailand) på avslutningsfesten på Hald

Team-Kenya med Gillian og Milli (lengst til høyre, and my room-mate) fra Kenya

Eric fra Peru i action med Capoera på avslutningsfesten

Camphet(Laos), Prince Williams(Uganda) og Rune(Bergen:))-kåret til beste romkameratskap!