En lørdag i Nairobi
Dagen startet med litt avslapping og svømming på det lokale badebassenget, ikke så langt fra der vi bor.
På lørdager reiser vi i teamet to og to til et barneprogram som drives i en lokal kirke i slummen. Det er beregnet for barn mellom 5 og opptil ca. 15 år. Jeg er med å ha ansvar for de mellom 5 og 7 år. Herlige unger! Opplegget er å lære barna bibelkunnskap, lære de enkle ting som hvorfor det er viktig å vaske hendene, hvordan man vasker håret og slikt, og til slutt er det leker.
På lørdager reiser vi i teamet to og to til et barneprogram som drives i en lokal kirke i slummen. Det er beregnet for barn mellom 5 og opptil ca. 15 år. Jeg er med å ha ansvar for de mellom 5 og 7 år. Herlige unger! Opplegget er å lære barna bibelkunnskap, lære de enkle ting som hvorfor det er viktig å vaske hendene, hvordan man vasker håret og slikt, og til slutt er det leker.
I dag dro jeg og Finni dit. Finni leste fra en bok om Moses og Rødehavet. Barna er ikke vandt til billedbøker, så de syntes det var spennende å titte i boka. De kan ikke så mye engelsk, så det meste måtte oversettes.
Etterpå bar det ut, med litt norske leker. Prøvde å lære dem hode skulder kne og tå, på norsk. De klarte det faktisk overraskende bra! Deretter lærte de "haien kommer". Med Finni som hai, og jeg fiskenes mor. Til slutt: Bro, bro, brille... og alt med stor begeistring fra barna. Hadde det i grunnen ganske gøy selv må jeg innrømme!
Kirken ligner de fleste andre husne i slummen. Blikkboksvegger og blikkbokstak. Det er mye søppel langs veiene, og mye folk. Inntrykkene i slummen er litt anderledes enn jeg hadde tenkt meg. Klarer ikke helt å sette meg inn i hvordan det er for menneskene å faktisk bo i disse husene jeg ser, med så mye søppel rundt seg og mangel på så mye som jeg hjemme i Norge ser på som en selvfølge. Det som i stor grad har gjort inntrykk på meg, er gleden disse menneskene utstråler, vennligheten og gjestfriheten. Selv hvor lite de har og eier, ser jeg masse glede og gode relasjoener. Folk innviterer oss inn i blikkbokshusene sine og slår mer enn gjerne av en prat og deler en latter. Selvom disse menneskene har mye vannskligheter med å skaffe seg penger til mat og skolegang, er det glade mennesker. Mange vi møter her tror at penger vil gjøre dem lykkelige. Men jeg ser så tydelig at det ikke er det det handler om. Virkelig! Det gjør kanskje livet lettere på mange måter, og det er absolutt en urettferdighet som må gjøres noe med på dette området, men hva er livet uten gode relasjoner?
Å komme seg hjem ble en annen historie... Vi setter oss inn i matatue, aner ingen fred og fare, så stopper trafikken helt opp, folk begynner å løpe ut av bilene sine, noen hopper til og med ut av vinduene... Det har skjedd noe på andre siden av veien. Folk strømmer til, bilene begynner å kjøre på andre siden av veien. Vi blir etterhvert litt for nysgjerrige selv, så vi hoppet ut av matatuen og følger mengden. Det er en lastebil som hadde satt seg fast i veikanten og sperrer for all trafikk. Har i grunnen sett slike tilfeller før, men et slikt kaos.... det var sykt.
Biler som prøvde å kjøre over "midtrabatten" for å kjøre i motsatt kjørefelt for å komme seg framover hadde også satt seg fast.
Vi bestemte oss for å gå hjem i steden for å sitte i trafikkorken. Det tok oss en og en halv time å komme hjem. Og vi fikk mange morsomme kommentarer og blikk, der vi gikk langs Thikaroad (norsk E18).
En veldig herlig og opplevelsesrik lørdag.
På besøk hjemme hos en familie i Kibera, Afrikas største slum. Det bor opp mot 1 million mennesker der. Her bodde en familie på fem på ca 9 kvadrat meter.
Kibera
posted by Kari-Anne @ 19:16
2 comments
Jeg angret i grunnen mange ganger, og det å stå på tuppen av det 45 meters høye tårne, se ned og så skulle stupe med hodet først.... det føltes ikke godt. Men instruktøren var ingen myk mann. Han ropte bare three, two, one, bongee... og så måtte jeg og Ingrid ta sats på likt.
