En tur gjennom byen!

Det er lite som minner meg om Karl Johan en novemberdag. Det nærmer seg faktisk jul, men lite tilsier det på disse trakter. Eldoret er en fin by, men veldig annerledes fra noe annet hjemme i Norge.

Tenkte å ta dere med på en tur gjennom min nye hjemby, noen uker framover i tid:

Jeg går nedover gatene for å komme til byen. Det er folk overalt. Gate-slegere er ivrige med å prøve å selge meg ting: kjeks, tyggis, lommelykter, klokker og altslags småting. Kari-Anne Mzungu Høybråten har blitt mitt nye navn. (Mzungu er det de kaller alle hvite personer) Folk driver små-buisnisser over alt. Det lukter nesten som norsk sommer, for det grilles langs veiene; mye mais, men også kjøtt. Barna jeg går forbi, tar meg ofte i hånda, og spør meg ”How are you?”. Jeg svarer høflig ”I’m fine, and how are you?”, da fniser de litt, svarer og løper videre.

Så kommer det en stor utfordring… Jeg skal krysse veien. For det første så kjører egentlig bilene på venstre side. Det er litt uvandt. Men på grunn av alle hullene i veien, kjører de der det måtte passe. Det er ingenting som heter gangfelt, og ingen grønn mann som sier at jeg kan gå over veien. Og sykler vel som biler kjører på uten å stoppe for de som går. Så nå gjelder det å holde tunga rett i munnen, finne en liten luke, for så å løpe over.

Biler tuter på hverandre, tuter på meg og det er biler overalt, busser og matatuer (små minibusser som kjører over hele Kenya). Jam eller det vi kaller rush i Norge har fått en helt annen betydning.

Hva er målet denne dagen? Jo, det er fri dagen min og jeg er på vei for å finne et sted jeg kan spise lunsj. For å være på den sikre siden, går jeg til et sted hvor jeg har vært før. Ved inngangen, henger det deler av tre slaktede kuer. Her får restauranten biffkjøttet sitt fra, og slakteren porsjonerer kjøttet mens alle kan se på. Jeg bestiller den kenyanske retten Mokimo, som jeg har blitt veldig glad i. Det er grønne bønner, andre grønne grønnsaker, mais og poteter most sammen. Kenyansk mat er faktisk veldig god! En god lunsj trenger ikke koste meg mer enn ti norske kroner om jeg vil…

På vei tilbake, går jeg gjennom noen gater som jeg ikke har vært i før. Folk kommer fra jobb, mange i fine dresser, men hverdagen er ikke slik for alle. Det har blitt et vanligere syn, men jeg har ikke blitt vandt til det… Gategutter i fillete klær, som spør meg etter penger, som sniffer og er bærer preg av tilstanden. Det er vondt å se, men ikke så mye jeg kan gjøre der jeg går på vei hjemover, for å komme hjem før det blir mørkt…

Eldoret, hjembyen min, veldig annerledes enn hva jeg er vandt til…

Post tas i mot med takk!

For alle som har saa lenge onsket aa sende meg brev... endelig her kommer adressen dere kan sende til:

Kari-Anne Hoeybraaten (dere kan bruke de norske bokstavene som jeg ikke har paa tastaturet her)

Focus student center
p.o.box 781
00618 Ruaraka
Nairobi

Saa kommer jeg med en oppdatering om en stund.. maa bare faa tak i kameraet mitt, som skal eskorteres fra Nairobi i helga.

Etter 3 uker uten å ha sett noen norske mennesker, og etter å ha vært den eneste hvite i landsbyen min, var det utrolig godt å møte teamet mitt igjen. Vi har kunnet dele erfaringer, opplevelser og frustrasjoner, og kunnet ha norsk humor. Skikkelig deilig. Det første vi gjorde lørdagen (4.nov) vi var samlet, var å ta oss en kopp kaffe og spise brownies på en kafè. Det var utrolig godt. Det er ikke så vanlig å spise så mye sjokolade her, og jeg som er så glad i sjokolade… Så det var en kjempe nytelse!



Videre møtte vi noen andre norske som jobber som fysioterapeuter i MAISA. De tok oss med til den svenske skolen, der det var en idrettsdag for alle nordiske i området.



Jeg og Marit representerte Norge på volleyballaget… Og det med stil. Norge gikk av med seieren:) Utrolig rart å se så mange hvite på en gang, og kunne snakke norsk. Men en skikkelig deilig avkobling.



Finni gjorde en heltmodig innsats på basketball laget, men der måtte vi dessverre se oss slått av svenskene…



Saa i helga reiser teamet til Mombasa for aa delta paa et Fredskorpsmote. Og saa i starten av neste uke reiser jeg til Eldoret, for aa starte mitt nye liv der. Blir spennende aa se om laererstreiken avsluttes snart, saa studentene kan komme tilbake... Ellers kommer jeg til aa vaere litt paa et privat collage som har studenter i aktivitet.

Saa faar jeg oppdatere mer naar jeg kommer dit, for vet ikke helt hvordan det blir enda...

Nå kommer endelig en liten oppdatering for dere der hjemme i Norge. Jeg har hatt litt dårlig tilgang på internett de første ukene her, så derfor blir dette første livstegn fra meg på bloggen. Det er også litt usikkert hvordan nettilgangen blir framover, men skal prøve å få oppdatert så godt jeg kan. Så da setter vi i gang:

Det første jeg måtte gjøre før jeg kom til Kenya, var å ta farvel med alle kjente og kjære. ”Jaja, da sees vi i april en gang…” Det har vært veldig uvirkelig at jeg ikke skal se alt kjært og nært i Norge på et halvt år. Etter nå tre uker som jeg har vært her, har det gått litt mer opp for meg. Men så vet jeg at Norge, med alt det innehaver er der når jeg kommer tilbake også… Så i mellomtiden skal jeg prøve å få mest mulig ut av månedene her i Kenya.

Vi ankom Nairobi onsdag 11. oktober. Etter 2 måneder med forberedelser på Hald, var vi på teamet ganske klare for å komme i gang, men allikevel var det veldig uvirkelig å endelig være framme. Helt fremmede i et nytt land, ny kultur… Jeg skjønte fort at det kom til å bli mye nytt å lære, mange nye oppdagelser og erfaringer.

Etter noen dager i Nairobi bar det nordover for min del. Det var tid for å prøve seg på egenhånd, uten noen andre norske. Så jeg og min arbeidskollega, Roselyne, fikk oss en skikkelig busstur på 8 timer, på ordentlige Afrikaveier, til vi endte opp i Maseno.

Roselyne hadde akkurat tatt ut flettene


I Maseno har livet vært litt annerledes enn jeg har vært vant til hjemme fra Norge. Som eneste hvit, var jeg ikke akkurat usynlig. Selv om det ble for meg litt mye oppmerksomhet til tider, har jeg blitt møtt med en utrolig gjestfrihet og imøtekommenhet.

Cambona, Faith (studenter) og Roselyne (samboeren min)

Jeg og Roselyne har de siste ukene vært med i det kristne studentarbeidet på universitetet i Maseno. Det har gått i bønnemøter, lovsangsmøter og å bare være sammen med studentene. I møte med veldig mange nye og ukjente ting, har det vært godt å merke at Gud er den samme i Kenya som hjemme i Norge.

Her kommer litt bilder fra Maseno:

Bildet er tatt ut fra leiligheten jeg har bodd i, så dette er nabolaget mitt:

Her er kjøkkenet vårt, der har vi laget all maten, på hva vi i Norge kaller et stormkjøkken:




In action… matlaging på gang:





Roselyne og meg:



Sammen med hele nabolaget delte vi hull-i-bakken-do, og dusjrom (etter litt øvelse har jeg blitt ganske flink til å dusje med en balje vann):



Selv om forholden er ganske så annerledes enn hjemme, har jeg blitt vant til det. Og jeg synes det har vært en opplevelse å leve sånn som dette. Jeg har kommet over utfordringer som jeg ikke ville møtt hjemme. Vaske tøy for hånd… hvis det var vann i felleskrana… fram med lommelykte og følge for å gå på do etter kl 19.00 (for da er alt bekmørkt), fram med parafinlampa når strømmen går og jeg og myggnettet har blitt ganske gode venner…

Situasjonen i Kenya for øyeblikket er at det er lærerstreik, noe som medfører til at det ikke er noen studenter på universitetene, som igjen medfører til at studentarbeidet som vi skulle jobbe med er på vent. Vi vet ikke hvor lenge streiken vil vare, og hvordan opplegget for oss blir så lenge. Så nå er Marianne, Marit, Finni og jeg i Nairobi, og hva som skjer er litt uvisst…

Men enda en endring for min del, er at jeg ikke reiser tilbake til Maseno. Jeg kommer til å reise til Eldoret, der jeg også skal jobbe med studentarbeid, men der får jeg også muligheten til å møte Marianne et par ganger i uka. Tar med meg mange gode erfaringer fra Maseno, men uten tilgang på internett og uten noen andre jeg kunne dele alt det nye med, ble løsingen for meg å reise litt nærmere en av de andre norske. Så sånn er ståa nå.

Men mitt oppi alt så vet jeg at Gud er med, han vil lære meg masse, bruke meg og fullføre alt Han har for meg her.

Fil. 4:6 ”For jeg er viss på at han som begynte en god gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag.”

Det er godt å t a med seg når jeg er her, men også for dere hjemme i Norge.
Så snakkes vi(liker å si det på den måten):) God Bless!