Ei lita ferie!

3 stk. medl. av team-Kenya (Marit, Finni, meg selv) og naboen vår Gachora, dro på torsdagsmorgen på roadtrip på Kenyas mange flotte veier. Det ble mye humper, masse støv... en kjempetur.

On the road again...

Gachora: nabo, sjåfør og guide

Målet for dagen var Hell's gate i Neivasha, en nasjonalpark. Det stred litt mot min overbevisning å skulle gå inn porten til Hell's gate, men glemte det fort etter alt det spennende vi kunne se.

Vi leide sykler som vi syklet på inn i parken. Å komme fra Nairobi; med så mye mennesker, så mange lyder og forurensing, var det som en drøm å sykle rundt i parken. Helt stille, bare litt dyrelyder, mektig natur og ingen nesten ingen andre mennesker enn de jeg dro sammen med.
Ville dyr var å finne på alle kanter. Plutselig rett forann oss kommer det en sebra løpende over veien, og en annen gang en stor giraff. Traff heldigvis ikke på noen løver på sykkelturen... Disse dyrene så jeg:

-Giraffer
-Sebraer
-Bavianer
-Forskjellige antiloperaser
-Villsvin

Og disse på bare få meters avstand. Villsvinene var faktisk litt skumle...
Etter vi hadde syklet noen kilometer, satte vi fra oss syklene, og spaserte inn i det vår kjære nabo ville kalle en jungel. Vi utforsket små stier og kratt. Skikkelig oppdagelsestur. Vi gikk et langt stykke i et tørt elveleie. Vannet hadde formet fjellet veldig flott, det kom varmt vann ut av fjellet, og når vi gikk på bunnen var det 25-30 meter opp til toppen. Veldig flott.
Med en veldig ivrig nabo til guide, klarte vi å komme ganske langt inn i jungelen. Vi norske var litt tidliger klare for å begynne på hjemreisen når det begynte å mørkne en smule, og det så ut som det slulle bli uvær enn guiden vår.. Men i regnvær skyntet vi oss gjennom busker og kratt for å komme tilbake, før det bar på sykkel i tordenvær ut av parken. Herlig herlig.
Etter en sånn dag kjenner man at man lever!

Neste dag var det klart for båtsafari på Lake Naivasha. Da var vi klare for å ta en nærmere titt på flodhestene:

Her ligger flodhesten stille og rolig mens vi kjører forbi..

...og her gjør den seg klar til kamp

Her nyter vi livet

På hjemmebesøk i slummen

Dagens opplevelser i slummen:

Vi møter en dame i slummen som tar oss med til hjemmet sitt. Hun er ikke så god i engelsk, så prøver meg litt på den swahilien jeg kan. Det pleier alltid å lette litt på stemningen. Sier sikkert en del feil, men da kan folk få noen å le av, og det er bare greit.

Jeg observerer omgivelsene mens vi går. Damene vasker tøy ute på gaten. Noen vasker for naboen for å tjene litt penger. Det er mye arbeid, og i løpet av en dag tjener de 100 shilling, som er ca 10 norske kroner. Andre steder sitter damene ute å steker chapatti eller koker bønner som de selger. Søppel er overalt. Vi vasser i søppel. Folk roper etter oss: ”mzungu, mzungu, how are you?” (Får sikkert 100 sånne forespørsler hver dag). Barna kommer løpende etter oss for å ta på oss, kjenne på huden, holde oss i hånda og utsråler en lykke når vi responderer, og gjerne spør tilbake på swahili: ”Sasa” (what’s up, skjer’a).

Damen som var kommet for å hente oss viser vei. Vi må gå mellom to blikkbokshus, lavt under taket, så til og med jeg måtte passe hodet mitt, gjennom en port, og gjennom en port til. Husene står tett i tett, og høner og ender går fritt i samme omgivelser der det vaskes tøy og lager mat.

Hvorfor drar vi på hjemmebesøk? Tulip (senteret vi jobber på) tar i mot jenter fra slummen som ikke har mulighet til å betale for secondary school, eller de som vil lære håndarbeidsferdigheter, som de kan bruke til siden å tjene penger. For å sikre at de jentene som virkelig trenger hjelp, er de som får hjelp, besøker vi dem og hører familiens historie og situasjon.

Vi har nå satt oss inn i stuen til familien, meg, Marit, Brenda (som har vært igjennom programmet til tulip, og som kan dele et sterkt vitnesbyrd om at det er mulig å komme seg opp av en håpløs situasjon), moren i huset og sønnen. Synes de har klart å gjøre mye ut av det lille de eier. Lite på veggene, men stedet er ryddig og hyggelig! Datteren i huset der har fått begynne på skolen til tulip, men sønnen i huset, må bare gå hjemme, fordi familien ikke har økonomi til å sende han på skole. Hun er fortvilet over den situasjonen, men glad for at datteren kunne ha mulighet til å fullføre skolen.

Å sitte der å høre situasjonen til familien, er ganske sterkt. Uten utdannelse er det vanskelig å komme seg ut av slummen, og livet der. Føler meg veldig heldig som har fått lov til å vokse opp i Norge! Jeg beundrer på mange måter de menneskene jeg møter som bor i slummen. I en vanskelig og i mange tilfeller håpløs situasjon, holder de motet oppe, stoler på at Gud vil finne en løsning, de er gjestfrie og på samme tid viser en livsglede, et mot til ikke å gi opp!

Og til slutt å kunne gi noen oppmuntrende ord om Guds tilstedeværelse i deres hverdag, og hvor viktig og verdifulle akkurat de er for Gud. Hvordan han alltid er der, og bruker hvert enkelt menneske, om det er i Norge der mennesker har mer enn nok av de materielle tingene de trenger, eller om det er i deres hverdag. Føler egentlig at Gud også bruker de menneskene jeg møter i slummen til å lære meg enda større avhengighet av Han, og også ha pågangsmot i vanskelig situasjoner.

Damen følger oss tilbake, sier hade og jeg kan gå tilbake til livet mitt utenfor slummen. Men ikke helt uberørt...